Grønnvaskingen av europeisk gruvedrift

by Dec 16, 2021latest news

Grønnvaskingen av europeisk gruvedrift

Gjennom hele Europa blir nye gruveprosjekter markedsført som rene, grønne og avgjørende for klimahandling. Virkeligheten er helt annerledes.

I de siste årene har vi sett en stor økning i antall gruveprosjekter, og en voldsom ekspansjon av områder med gruvekonsesjoner på øya Irland, Fennoskandia og gjennom Europa.

27% av republikken Irland og 25% av Nord-Irland har gruvekonsesjoner, og et enkelt foretak, Dalradian Resources, har konsesjon på 10% av Nord-Irlands landområder.

De nordiske statene har i mellomtiden utstedt letetillatelser som dekker millioner av hektar av land, inkludert i Sápmí, samenes historiske bosetningsområde.

Opptil 11% av Finlands landområder har forskjellige typer konsesjoner (2122 km2 med aktiv leting og
25 361 km2 er reservert for leting, og enda flere områder har fått letesøknader og reservasjoner), i Norge letes det på 6698 km2 og i Sverige på 10 290 km2. Metallproduksjon i Finland og Sverige har hatt en vesentlig økning over de siste 10 årene. 

Et «grønt skifte»? 

To nye forskningsrapporter fra «Yes to Life, No to Mining Network» (YLNM) utforsker hvordan disse statene, og gruveindustrien, fortsetter ekspansjonen ved å omformulere metallgruvedrift til en løsning på klimaforandringene, for på den måten å legge til rette for nasjonal utvinning av såkalte «strategiske», «kritiske» og «overgangs-» mineraler nødvendig for fornybar energi, transport og militære og digitale teknologier.

Europeiske stater, som er støttet av EU og ivrige etter å sikre seg sine egne forsyninger, lager insentiver for å øke nasjonal gruvedrift, mens de samtidig kjører omfattende PR-kampanjer som grønnvasker gruvedriften og rekonstruerer industriens rykte slik at de fremstår som en av lederne innenfor håndteringen av klimaforandringer.

Norge var tidlig ute med denne type omskriving sier medforfatteren av den fennoskandiske rapporten Svein Lund:

«I 2013 vedtok Regjeringen sin mineralstrategi som sa at mineralutvinning skulle økes og at det var akseptabelt å dumpe slam i fjorden. Motivasjonen for utvinningen var inntekt for staten og kommunene, og arbeidsplasser. Det var ikke snakk om noe ‘grønt skifte’. Det kom tre år senere… Plutselig ble alle gruveselskapene og deres allierte ‘grønne’. Dette var et storartet PR-triks for dem. Senere, da de nordnorske kommunene lagde sin egen mineralstrategi, hevdet de at motivasjonen for gruvedrift var utelukkende Det grønne skiftet.»

Interessekonflikt 

Disse trendene peker på en kritisk konflikt når det gjelder styringen av gruver gjennom Europa. Regjeringene er pliktige i å forsvare miljøet og deres folk ved å for eksempel regulere industrier på folkets vegne. Allikevel, etter mange årtier med nyliberal kapitalisme, så har de også påtatt seg en rolle som forvaltere av skadelige industrier slik som gruvedrift, og deregulerer industrien på folkets vegne i håp om å håve inn utenlandske investeringer, ynkelige royalties og skatter.

Gruveselskaper som driver virksomhet i de nordiske landene og på øya Irland gjør alt de kan for å utnytte denne interessekonflikten midt i en klimakrise, de presenterer seg som grønne og, der det er mulig, knytter de prosjektene sine til den stadig stigende etterspørselen etter metallene som er nødvendige i overgangen til fornybar energi.

I Nord-Irland har for eksempel gruveselskapet Dalradian Resources endret taktikk fra å opprinnelig annonsere Curragihault-prosjektet sitt som en gullgruve, til å beskrive det som en gull-kobber-sølv-gruve. Kobber og sølv anses å være viktigere for overgangen til fornybar energi enn gull. 

I Norge hevder gruveselskapet Nussir ASA at deres planlagte gruve i Riehppovuotna/Repparfjorden er den første «netto-nullutslipps» kobbergruven. Men på tross av selskapets påstander om å være fornybare, så planlegger de å dumpe avfall fra driften rett ut i laksefjorden ved siden av gruven, og gruvedriften vil ha stor påvirkning på reindriften. Selskapet har heller ikke sikret seg et informert forhåndssamtykke gitt på fritt grunnlag fra den lokale samiske befolkningen, slik som ILO-konvensjon 169 tilsier, en konvensjon Norge har ratifisert. 

Veltalenhet eller virkelighet 

Gruveindustriens nye språk med klimavennlige termer, og løfter om videre utbygging, har blitt ledsaget av nye forsikringer om at i Europa vil reguleringene være i tråd med de høyeste standardene. 

Disse nye forsikringene, fra både regjeringer og bedrifter, har til hensikt å rettferdiggjøre begrepet «grønn gruvedrift», og berolige europeiske borgere som ser på gruvedriften som en skadelig og fundamentalt ikke-bærekraftig industri.

Allikevel viser YLNMs forskning at det er et stort gap mellom retorikken til regjeringer og bedrifter og virkeligheten ved grensene til Europas råvareproduksjon. Det reiser sterk tvil om EU og dets medlemslands påstander om at europeisk gruvedrift representerer en gullstandard som rettferdiggjør nye offersoner. 

Professor Tero Mustonen, en av hovedforfatterne av den nyeste IPCC-rapporten og medforfatter på YLNMs fennoskandiske forskningsrapport, sier at Finland, hvor begrepet «grønn gruvedrift» først ble popularisert, er langt fra et «ansvarlig» idealsamfunn for gruver:

«Finland og de nordiske landene bør stå i spissen for globalt naturvern og rettighetsspørsmål, og det er grunnen til at det er så trist at vi bak den internasjonale fasaden finner en åpenbar maktpolitikk, grådighet og en komplett fraskrivelse fra føre var prinsippene når det gjelder gruvedrift på vår jord, jord som også er en del av den siste urørte villmarken i Europa. Offentligheten og folket trenger å kjenne til disse problemstillingene fra denne jevne, balanserte og akademiske vurderingen som blir utgitt i dag.»

Mustonens analyse er støttet av flere casestudier av gruvekatastrofer og vanskjøtsel i det europeiske nord, som avslører at industrien er langt fra bærekraftig og ren. Et godt eksempel er Talvivaara/Terrafame-gruven, en nikkel-, sink-, (uran-) og koboltgruve, i østre Finland, som brukte ny en ny teknologi kalt bioutlaking i haug, også kjent som bioleaching, for å utvinne disse mineralene fra et lite depositum. Siden åpningen har gruven forårsaket en rekke store giftige utslipp i omkringliggende vassdrag. Skader fra disse lekkasjene pågår fortsatt. På tross av dette, blir gruven (som ble kjøpt av den finske stat etter konkursen som fulgte miljøkatastrofen i 2012/3) nå fremmet som et kremeksempel på «ren» utvinning av Finlands gryende batteriforsyningskjede. 

«Business as usual»

Forfatterne av YLNMs nye forskningsrapport avslører hvordan gruveindustrien i både Fennoskandia og på øya Irland fortsetter å forstyrre vitale økosystemer, mishandle og sette til side lokalsamfunn og krenke urfolks rettigheter, dette på tross av såkalt regulering i verdensklasse.

I Sverige sier journalist og medforfatter av rapporten Arne Müller at det grønne skiftet også blir brukt til å rettferdiggjøre all ny gruvedrift, uavhengig om det er relatert til produksjonen av fornybar energi: 

«I Sverige forsøker hele gruveindustrien å presentere seg selv som en del av overgangen til et fossilfritt samfunn. Det er sant at en rekke metaller er nødvendige for produksjonen av fornybar energi og elektriske biler, men blant de nye gruveprosjektene finner du også for eksempel en mengde gullgruver, som ikke har noe å gjøre med den ‘grønne’ overgangen.»

Man kan se at holdningen om at det er «business as usual» ligger til grunn for EUs uvilje til å adressere den pågående tilførselen av råmaterialer fra ikke-EU-land, særlig fra det globale sør. Den europeiske kommisjonen har gjort flere forsøk på å fremme nasjonal gruvedrift i Europa for å bøte på avhengigheten av dårlig regulerte gruver i sør. Allikevel nekter den samme institusjonen å adressere den urettferdige og utnyttende handelsrelasjonen med de såkalte «tredjelandene», og stiller seg heller ikke bak oppfordringen om å takle Europas ekstreme overkonsumpsjon av materialer og energi, eller å redusere trykket på utvinning globalt.

Omforming

Det er i økende grad bevis for at den økologiske påvirkningen fra en massiv, markedsdrevet global gruveekspansjon vil ha en seriøst negativ effekt på våre forsøk på å forminske og tilpasse oss klimaforandringene, samt at det undergraver menneskerettigheter i samfunn verden over.

Samfunnene som grenser til utvinningen i både Irland og Fennoskandia har skjønt dette og ser gjennom den store bruken av midler for å grønnvaske salget av gruvedrift, en industri som er bygget på å skade folk og naturen, midt i en økologisk krise.

Opposisjonen mot gruvedrift i Europa vokser, og de krever at stater skal anerkjenne at vi ikke kan grave oss ut av klimakrisen. Å få en skikkelig regulering av gruveindustrien på plass er en begynnelse. Å ta tak i den historiske og pågående utnyttelsen av det globale sør er essensielt. Samfunns- og miljøorganisasjoner kjemper også for å fremme behovet for å finne nye veier til klimarettferdighet.

«Flere og flere krever at Republikken Irland og Nord-Irlands regjeringer skal anerkjenne at vi ikke kan grave oss ut av klimakrisen, det er også flere eksempler på lokalsamfunn med alternative veier ut av klimakrisen, og for å oppnå rettferdighet og varig fred blant folk og med landet. Meldingene fra lokalsamfunnene som ligger i frontlinjen ved øyas nye utvinningsområder er tydelig: Respekter vår eksistens eller forvent vår motstand,» sier Lynda Syllivan, forfatteren av rapporten fra øya Irland.

Det viktigste spørsmålet er ikke hvor ny gruvedrift skal finne sted, slik som europeiske stater og EU foreslår. Det er hvordan vi umiddelbart, og dramatisk, kan redusere behovet for nye gruver ved å takle den ultimate pådriveren for denne industrien, nemlig overkonsumpsjon, urettferdighet og søken etter endeløs økonomisk vekst. 

Translation from English to Norwegian: Emma Marie Brunsell Dankertsen

join our e-list

2 + 8 =

Share This